Om å søke ytterpunktene

– Havet nikker forståelsesfullt, fordi havets sjel er min egen (Veronica Skotnes)

Jeg tenker at det starter med selvrefleksjon.

En evne eller vilje til å gå dypere i seg selv og livets store spørsmål.

Utforske seg selv. Stille spørsmål ved hva alt dette handler om.

Veronica Skotnes reiser nordover. Til Finnmark.

Alene i en liten seilbåt langs Finnmarkskysten funderer hun over livet.

Hun skriver i boken Det jeg leste i bølgene at hun skal besøke ytterpunktene.

Og det er forunderlig med ytterpunktene i Finnmark.

Hvordan de også avdekker og viser fram noen ytterpunkter eller grenseområder i oss selv.

Kanskje er det lettere å se seg selv når det er færre folk,

– bare havet, vinden og fuglene å forholde seg til?

For havet og vinden kommer man ikke utenom på ytterpunktene i Finnmark, og det ble i alle fall lettere for meg å kjenne på hva som virkelig betyr noe.

Noe av dette vet vi jo. Sånn rent kognitivt.

At mat, varme og fellesskap er viktig.

Men på øyene i nord får man kjenne det på kroppen.

Og i alle fall i en liten seilbåt alene.

Det er noe ganske annet.

Jeg tenker at Veronica drar på en slags moderne dannelsesreise.

Alene i seilbåten søker hun ytterpunktene.

Søker tid med seg selv, båten og havet.

Reiser, eller kanskje flykter, bort fra familiehemmeligheter, familiemønster eller familieforbannelser.

River seg løs.

Og kanskje flere av oss skulle gjort det samme.

Helst som ung. Men det er vel aldri for sent?

Bare reist bort. Søkt det helt enkle.

Være alene på en øy, i en seilbåt eller på en hytte.

Ett år eller tre.

Selv trodde jeg at jeg skulle være på Risvær alene i tre måneder.

Det ble ett år.

Og siden har jeg også søkt ytterpunktene i nord.

Færre folk.

Gjenoppdaget min kjærlighet til fuglene, som jeg til gjengjeld får veldig mye av og tett på, både i Finnmark og i Lofoten. Heldigvis.

Jeg hørte engang et foredrag om bedriftskultur.

Foreleser snakket om det å ha samme puls, for å fungere godt sammen.

Samme puls.

Og jeg opplever kanskje en annen puls både på fuglene og på folk, på de små stedene ut mot havgapet. De har det ikke så travelt. Hverken fuglene eller folket.

Veronica skriver mye om friheten i å overgi seg til vær og vind.

Der været avgjør, nytter det ikke å stresse.

Det tror jeg vi har glemt i byene.

Verdien, ikke bare i været, men også årstidene.

Eller i det hele tatt verdien av naturen.

For hva gjør det egentlig med oss å leve så frakoplet naturen som mange gjør?

Og det er stor forskjell på å slåss mot naturen og å leve i pakt med den.

Tilpasse seg den.

Veronica sier at hun er mindre ensom, alene på havet, enn hun er blant folk.

Kan det også handle om at man først må få kontakt med seg selv, før man kan få kontakt med andre?

Boken til Veronica handler om en ung jente som seiler alene langs Finnmarkskysten.

Den handler om havet, været, øyene, fuglene og folket.

Om gjestfriheten og omsorgen.

Boken handler også om Finnmarks historie, om naturen, om gamle fiskevær, om fraflytting.

Om nordnorsk kultur og levesett.

Men slik jeg leser henne, handler det mest om lengsel.

Om å søke svar. Om å prøve å finne retning, mål og mening.

Teksten stiller det store spørsmålet:

– Hvem er du, lille menneske?

Den spør om hvordan vi vandrer i verden, hvilke spor vi setter og hvor vi er på vei.

Veronica traff noe dypt i meg.

Kanskje fordi hun er ung. Kanskje fordi jeg også er kvinne.

Eller mest fordi hun er så modig?

Både fortellingen og spørsmålene teksten reiser kom veldig nært, fordi hun befant seg på en øy rett i nærheten av stedet der jeg bodde i vinter.

Jeg fikk høre om Veronica på biblioteket i Havøysund bare noen dager etter at jeg kom dit. Det var bibliotekaren som fortalte om den unge jenta som seiler alene langs Finnmarkskysten og viste meg boken hennes.

Det ble en spesiell opplevelse å sitte i Havøysund og lese tekstene hennes.

På mange måter fikk jeg oppleve ytterpunktene sammen med henne.

Motet hennes. Blikket hennes. Alle spørsmålene.

Viljen til å besøke ytterpunktene.

Fysisk, mentalt og emosjonelt.

Og eksistensielt.

For boken kan, slik slutten antyder, også leses som en lang meditasjon over livet og døden.

Memento Mori – Husk at du skal dø – har i århundrer vært en viktig åndelig øvelse i mange kulturer og religioner.

Har vi glemt at vi skal dø, eller orker vi ikke forholde oss til det lenger?

Men når vi glemmer kloden vi bor på; at vi er overgitt til havet og vinden,

at vi er små og at livet er kort

– så fjerner vi oss ikke bare fra døden, men også fra livet.

Det å leve som om hver dag faktisk kan bli din siste,

eller for så vidt som om dette året kan bli mitt siste,

tror jeg skaper en helt ny dimensjon til dagen i dag.

Å innse at livet er som et pust,

kan også gjøre oss enda mer våken,

enda mer bevisst

og enda mer levende.

Refleksjonsspørsmål:

* Hva lengter du etter?

* Trenger du å oppsøke noen ytterpunkter?

* Hva eller hvem gir deg håp for framtiden?

Meld deg på nyhetsbrevet mitt i skjema nedenfor og få flere refleksjoner og gode spørsmål rett i innboksen 🤎

Litteratur:

Veronica Skotnes (2024): Det jeg leste i bølgene – Fortellinger fra havfolket, Cappelen Damm