Om forandring

– Uten et glimt av åpenbaring skjer det ingenting (J.M. Coetzee)

Sitatet ovenfor er hentet fra boken ‘Vanære’ av J.M. Coetzee som jeg leste på nytt denne sommeren. Det er noen år siden jeg leste den for første gang og jeg husker at jeg ble ganske rystet. Siden Coetzee også fikk nobelprisen i litteratur i 2003 hadde jeg dermed flere grunner til å ta den fram igjen og se litt nærmere på den.

Det innledende sitatet var et av flere som traff meg.

Forandring er et gjennomgående tema i mitt liv.

Er det mulig å forandre seg?

Hva skal i så fall til?

Og hva slags ‘åpenbaring’ er det man trenger for å få til en endring i livet og personligheten.

For å bli et annet eller nytt menneske.

Endre jobb, bosted, venner eller partner?

Endre livsstil og vaner?

Endre holdninger, oppfatninger, tro og verdier?

Endre perspektiv og retning?

Men det er jo også andre ting som gjør oss til den vi er.

Påvirkningen fra verden rundt oss er vel udiskutabel.

Interessene, hobbiene, Facebook, Netflix, bøker, musikk, reklame, epost

– og selvfølgelig været.

Åpenbaring handler om sannhet.

Å i et glimt se noe vi ikke har sett før.

Eller kanskje sett, men ikke reflektert over og tatt inn.

En ny oppdagelse.

– Åpenbaring og gjenklang i ett og samme glimt, som et lynnedslag. Som en forelskelse.

Gjenklang.

En gjenklang eller gjenkjennelse som snur alt.

Og ingenting blir det samme igjen.

Og kanskje er det som med andre forelskelser;

de må handles på.

Ellers vil de bare brenne ut.

Boken ‘Vanære’ av Coetzee handler om en middelaldrende professor som innleder et forhold til en ung kvinnelig student.

Forholdet blir oppdaget og David Lurie må forlate sin stilling.

Han drar (eller flykter) til sin datter som bor på en gård på landsbygda.

Lucy lever av det hun dyrker på gården, av å selge blomster og av å ha hunder i pensjon.

Far og datter stilles opp som en form for kontraster med veldig ulike livsvalg, verdier og holdninger til seg selv og verden.

Ett hovedtema i boken er som tittelen sier ‘vanære’.

Eller skam og verdighet.

Hva vil det si å ivareta egen verdighet?

Og hvordan forholder vi oss til andres verdighet?

Alt i alt: – Hva er virkelig viktig?

Og ligger æren i det vi etterlater oss, oppnår, produserer eller utretter,

– eller i hvordan vi oppfører oss mot andre?

Kan det ligge ære i å leve et stille og rolig liv?

Men det handler også om krenkelser og grenser.

Om å respektere andres grenser og hvordan vi setter gode grenser for oss selv.

Slik jeg leser boken skjer det en gradvis forandring hos hovedkarakteren David.

En forandring i forholdet til kvinner.

I egen berettigelse og rolle i verden.

– Følg ditt temperament. Det er en regel.

Fortellingen viser tydelig hva som kan skje når eget ‘temperament’, egne ønsker og behov, eget begjær, får ta styringen over valgene.

For David følger denne regelen og greier ikke å ta innover seg de krenkelsene han samtidig utsetter andre for.

Det er først når han møter andre som også ‘følger sitt temperament’

– og det går ut over hans datter –

at det begynner å skje en oppvåkning og endring.

For meg viser kanskje boken mest av alt hvor lett det er å se andre og andres krenkelser.

Og hvor vanskelig det er å se seg selv.

Kanskje følger vi alle vårt temperament.

Uten å se det, forstå det.

Og derfor føler vi oss nesten alltid urettferdig behandlet når vi mottar kritikk.

David Lurie ønsket ikke veiledning.

Basert på en form for forvridd æresfølelse opplevde han ikke behov for det.

For å innrømme feil medfører ofte skam.

Dermed er også tema for boken ansvar.

For det er vel bare gjennom å ta ansvar for egne valg at vi kan bære vekten av oss selv.

Som oppreiste mennesker.

Fortellingen om David og Lucy har ingen store vendepunkter der David får en åpenbaring om hvem han selv er, hva han har gjort og hvilke konsekvenser det har fått for andre mennesker.

Selv om både Lucy og moren (Davids ekskone) gjentatte ganger prøver å forklare ham det.

Det er vel mer jeg som leser som får en slags åpenbaring.

At det kanskje er egen stolthet eller æresfølelse som paradoksalt nok hindrer oss fra å se oss selv. Hindrer oss fra forandring; utvikling og vekst.

Og dermed hindrer oss i å bli bedre mennesker.

For åpenbaringer handler ikke om de andre.

Eller om noe annet ‘der ute’.

Åpenbaringer handler om oss selv. Hver enkelt av oss.

Om å finne klarhet nok til å se at det er behov for en forandring.

Og så ta imot hjelp til å langsomt og gradvis ta inn over seg sannheten om seg selv.

Slik at forandring blir mulig.

Glimtet av åpenbaring innebærer å se behovet for forandring

Men den største jobben ligger i å finne ut, sortere i, hva som må forandres.

Refleksjonsspørsmål

* Hva er den viktigste åpenbaringen du har hatt om deg selv?

* Hvordan forandret det livet ditt?

* Følger du ditt temperament eller tar du bevisste valg basert på verdier og mål?

* Hva tror du skal til for at du skal orke å se sider ved deg selv som du ikke ser i dag?

Litteratur

J.M. Coetzee (1999): Vanære, Cappelen Damm (Nobelprisen 2003)

Meld deg på nyhetsbrevet mitt i skjema nedenfor og få flere refleksjoner og gode spørsmål rett i innboksen 🤎