– Størst av alt er frykten (Jannicke Langford)
Jeg er så heldig å være med i en samtalegruppe med bare kvinner. Mange av dem, kanskje alle, har med seg ganske tøffe livserfaringer, og i gruppa øver vi oss på å snakke sant om livet.
Forrige helg var vi på tur sammen og en av dem leste et dikt av Jannicke Langford som har kontoen ‘Stjernekast’
'Størst av alt er frykten for å ikke være nok.'
Det som nok traff meg mest med det diktet var åpningen – størst av alt er frykten...
I kristendommen og i Norge generelt er det vel Kjærligheten som skal være ‘størst av alt’.
Og grunnen til at diktet traff meg så hardt, var kanskje erkjennelsen av at i mitt liv ER det ikke Kjærligheten som er størst av alt.
Selv om jeg skulle ønske det, har det som mål og virkelig forsøker.
I mitt liv er det en stor og vond sannhet i at Størst av alt er frykten for – å bli avvist.
Frykten for å ikke høre til, ikke være ønsket.
Jeg vokste opp i et vellykket hjem, i en vellykket familie og hadde en lykkelig barndom.
Trodde jeg.
Derfor var det i mange år så veldig uforståelig at jeg hadde det så vanskelig.
Det er først i voksen alder at jeg virkelig har forstått hvor redd jeg var som barn.
Kanskje var det spriket mellom det jeg opplevde hjemme og det som ble vist utad som skapte frykten. Det store avviket mellom MIN opplevelse av virkeligheten og det at jeg ble fortalt av de voksne at jeg hadde det bra, som skapte det store indre kaoset.
Det at jeg ikke kunne VÆRE meg selv, vise hvordan jeg hadde det, si og tenke det jeg ville.
Jeg lærte tidlig at det riktige og viktige var ‘å bite tennene sammen’. Ikke vise noen hvordan jeg hadde det på innsiden.
Hjemme hos oss kalte vi det å være sterk.
Og bite tennene sammen har jeg gjort siden.
Det begynner nå i en alder av 55 å bli virkelig smertefullt.
Å være STERK har vært viktigste verdi i vår familie hele mitt liv.
Jeg var et stille barn. Usynlig. Flink til å leke alene på rommet mitt. Lagde ingen støy verken hjemme eller på skolen. Var skoleflink. Hjalp til hjemme.
Men inni meg var frykten altoppslukende. Den gjorde tidlig ansiktet mitt alvorlig og kroppen stram og stiv.
Frykten fylte hele kroppen min, hodet mitt, sinnet mitt. Hele barndommen min.
Flukt eller kamp var uaktuelt.
Først i ungdomstiden ble det aktuelt å kjempe. Protestere.
Jeg ønsket å uttrykke hvordan jeg hadde det på innsiden. Få alt ut.
Jeg lengtet etter å snakke sant om livet mitt, men visste ikke hvordan og jeg hadde ingen å snakke med.
Frustrasjonen innvendig bygde seg større og større.
Ungdomsår og tidlige voksne år bestod i en veksling mellom kamp og flukt. Protest og krise.
Og mange, lange og dype depresjoner.
Den første skikkelige depresjonen hadde jeg da jeg var ca 13–14 år.
Siden fulgte mange år med depresjon som fast følgesvenn.
Av og på.
Jeg vekslet mellom å mobilisere for å forsøke å endre livet mitt, ta utdanning, være 'fornuftig', og en utagerende livsstil med festing og mye alkohol, stadige flyttinger,
til perioder med dype depresjoner. Og dyp ensomhet.
I midten av 20–årene begynte jeg for alvor å lete etter en slags løsning.
– Hvordan skal jeg leve?
Finnes det en form for ‘oppskrift’ for livet. Hva er rett og galt. Hva er virkelig viktig?
Hvordan kan jeg leve med denne store tomheten som finnes i meg?
Jeg begynte å lese filosofi og religion. Litt her og der.
Helt til jeg leste en bok av Mor Teresa som oppfordret oss til å søke i vår egen tradisjon og religion. Du trenger ikke reise jorden rundt for å finne gullet. Det ligger i din egen bakgård.
Litt som en klok prest en gang sa: – Det er ikke nødvendigvis metoden det er noe i veien med, men at vi ikke har tålmodighet til å holde oss til en metode og fordype oss tilstrekkelig.
Så jeg kjøpte meg Bibel og begynte å lese.
Fra jeg var ca 25 til jeg var 55 har jeg vært innom mange forskjellige kristne trossamfunn.
I 16 år var jeg Jehovas vitne. Så ble det flere år i ulike frikirker før jeg i 2009 igjen meldte meg inn i Den norske kirke. Samme høsten tok jeg første faget på teologistudiet og sommeren 2020 ble jeg ordinert til prest.
I fem år jobbet jeg som prest.
Kanskje trodde jeg at dersom jeg ble prest så ville kirken bli mitt trygge sted.
Det stedet der jeg kunne høre til. Kjenne meg hjemme.
Størst av alt er frykten.
Frykten for å ikke være ønsket, elsket og beskyttet.
1. januar 2023 sluttet jeg som prest.
Jeg har store deler av livet vært maktesløs overfor frykten.
Det er jeg ikke lenger. Jeg har lært meg å leve med den.
Frykten styrer ikke livet mitt lenger.
Den får meg ikke til å ta så mange dårlige valg som før og den fører meg ikke inn i dype depresjoner. Men jeg er maktesløs overfor en indre lengsel.
‘Sjelens Sult’ kalte Qohelet i Forkynnerens bok det.
Og Sjelens Sult har vært tema i store deler av mitt teologiske liv.
Jeg er maktesløs overfor den store tomheten som finnes i meg.
Og jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal fylle den med.
Refleksjonsspørsmål:
* Har du et tema som er gjennomgående for ditt liv?
* Hva kjenner du deg maktesløs overfor i dag?