Om mestring

– Hva er forskjellen på å gjøre det og å få det gjort?

Spørsmålet dukket opp etter et helgebesøk av to nære venninner mens jeg bodde i Vardø. Dette er to spreke damer som liker utfordringer og som gjerne bader i havet hele året.

De var altså på besøk i Vardø i begynnelsen av februar og det sier seg selv at bading i havet i Finnmark på denne tiden av året bare er for spesielt interesserte.

Så da den ene etter tre kopper kaffe søndag morgen reiser seg og sier:

– Nei, nå må vi se til å få det gjort,

kjørte jeg dem ned til havna.

(Jeg unnlot selvfølgelig å nevne kolonien av gråsel som holder til i Vardø havn – noen på over to meter og nesten 300 kilo. Jeg regner med at det ville gitt litt ekstra puls hvis et eksemplar eller to hadde dukket opp under badingen.)

Etterpå ble jeg sittende og tenke: Er bading i havet i februar noe man gjør, eller noe man bare vil få gjort?

Og hva er egentlig forskjellen?

Nå bader ikke jeg selv i havet, i alle fall ikke i februar og slett ikke frivillig.

Men for dem var svaret enkelt.

Det handlet om mestringsfølelse.

Og jeg lurte videre på om det egentlig gir mestringsfølelse når man biter tennene sammen og forter seg å bli ferdig? Kobler ut, tenker på noe annet eller til og med dissosierer litt.

Jeg tror at de fleste som velger vinterbading, ikke gjør det fordi de elsker kulde.

Hva handler det om da?

Er det selve badingen – å holde ut i vannet? Eller er det det indre arbeidet som skjer i forkant, når man kjenner frykten, motstanden og viljen som kjemper imot?

Kanskje handler det mer om å øve opp tåleevne, mot og vilje.

Evnen til å gjennomføre, til tross for sterk indre motstand.

Evnen til å utøve selvkontroll når hele kroppen skriker «nei».

Å mestre handler dermed ikke først og fremst om å kontrollere den ytre situasjonen,

men om å mestre seg selv.

Mange ting vi gjør, handler om å kunne si at – Jeg fikk det gjort.

Da er fokuset på resultatet, på å få fullført en oppgave som må gjøres.

Ofte noe som vi ikke har veldig lyst til å gjøre, men bare vil bli ferdig med.

Andre ganger, som med isbadingen, handler det kanskje om å være flink, tøff eller få bekreftelse utenfra. Men hva sitter man egentlig igjen med da?

Hvis målet kun er å ha gjort det, blir mestring en ytre prestasjon.

Men hvis målet er å oppleve, forstå og lære – da blir det en prosess.

Den egentlige mestringen ligger kanskje i selve prosessen.

Å stå i ubehaget, kjenne frykten og likevel velge å handle.

Som med alt annet, tenker jeg at dette også handler om bevisstgjøring.

Å bli bevisst hvorfor du gjør det du gjør, og hva du ønsker å oppnå.

Er du resultatorientert – opptatt av å prestere, bli ferdig, få det gjort?

Eller er du prosessorientert – opptatt av selve opplevelsen eller læringen underveis?

Den viktigste læringen i mestring handler derfor ikke om å prestere, men om å styrke forbindelsen mellom vilje og handling.

Når du mestrer deg selv, lærer du at du ikke trenger å unngå ubehag for å ha det bra.

Du lærer at følelser – som frykt, smerte, skam eller ubehag – ikke er farlige.

De trenger ikke å overvinnes, men kan gjennomleves.

Og da blir mestring ikke et bevis på at du er tøff eller flink, men et uttrykk for at du er til stede, bevisst – og i stand til å møte livet slik det er.

Når du bader i iskaldt vann, lærer du ikke bare at kroppen tåler kulde.

Du lærer hjernen at du kan håndtere stress.

At du kan stå i ubehag uten å miste deg selv.

At du kan velge å handle rolig, selv når alt i deg roper stopp.

Kanskje er det det vinterbading egentlig handler om:

Ikke å bevise at du kan – men å erfare at du tåler.

Mer enn du tror.

Refleksjonsspørsmål:

* Hvordan forholder du deg til ubehag?

* Hender det at du mister kontrollen over deg selv?

* Er du opptatt av prosess eller resultat?

Meld deg på nyhetsbrevet mitt i skjema nedenfor og få flere refleksjoner og gode spørsmål rett i innboksen 🤎