Om ensomhet

– Er det noen der? (Jon Fosse)

Jeg leste romanen Kvitleik av Jon Fosse i fjor da jeg var alene i Vardø.

Det ble en eksistensiell opplevelse å lese denne lille teksten midtvinters i det nordnorske mørket. Teksten handler i stor grad om nettopp å være alene i ‘hvitheten’ og i mørket.

Årsaken til at jeg leste romanen var at Fosse hadde fått nobelprisen i litteratur i 2023.

På forsiden av boken står det at den er ‘et lite mesterverk om døden’.

Og kanskje er den det.

For meg handlet det mest om å leve.

Kort fortalt handler historien om en mann som er ute og kjører. Uten at han helt forstår hvorfor, ender han opp på en skogsvei der han kjører seg fast.

Det er ingen hus i nærheten. Og han vurderer hva han skal gjøre.

Han sitter først en stund i bilen med varmeapparatet på, men forstår at han er nødt til gjøre noe.

Han velger å gå ut av bilen og i stedet for å gå tilbake langs skogsveien for å finne hjelp, velger han å fortsette til fots på en sti som fører lenger innover i skogen.

Det snør og er mørkt.

Hvem er denne mannen og hvorfor velger han stien inn i skogen?

Hvorfor snur han ikke og går tilbake?

Det er jo en ganske destruktiv handling å fortsette innover alene.

For hva er det som venter han der inne i mørket og snøen?

Og han tenker tanken og er klar over hva konsekvensen kan bli.

Han vet hva han gjør.

Men samtidig får jeg ikke opplevelsen av at han har gitt opp.

For han vil egentlig ha hjelp.

Han vil finne folk.

Og nettopp det med å finne folk var selve formålet med kjøreturen i utgangspunktet.

Han visste ikke hvor han skulle, men han kjente seg tom, uten glede og ville kjøre til et sted der det var folk. Kanskje han kunne kjøpe seg en pølse med brød. For det var mange dager siden han spiste middag.

– Det blir vel gjerne slik med oss som bor alene.

Allerede etter de første sidene begynner jeg å se konturene av et liv.

Mantra som går igjen: finne folk, finne folk, finne folk.

Men så ender det på en skogsvei og med en vandring alene videre innover skogen.

I snøen og mørket.

Det handler om ensomhet.

En stor og eksistensiell ensomhet som periodevis går over i angst.

For det er vel ingenting som hadde blitt bedre av den ene pølsa med brød?

Eller hadde det det?

Og dette er vel kjernen i spørsmålet som jeg sitter igjen med etter å ha lest boka:

– Hvor kan vi – du og jeg – finne folk?

For en stor ensomhet blir ikke lettere av å kjøre på bensinstasjonen og kjøpe en pølse med brød. Men hva er alternativet?

For den som ikke har familie eller en vennegjeng fra barndommen som møtes jevnlig.

For den som ikke er interessert i eller deltar i sport.

For den som ikke er religiøs.

– Hvor kan vi gå?

Vi trenger ikke bare mennesker rundt oss. Som på et kjøpesenter eller bensinstasjon.

Vi trenger å finne folk som ser oss, møter oss og tar imot oss.

De dypt eksistensielle spørsmålene er sentrale og gjentas gjennom hele boken.

– Er det noen der?

– Hvem er du?

– Vet du hvem jeg er?

Det handler om å være kjent av noen.

Om å bli sett positivt. Å bli forstått. Om å høre til.

Og til syvende og sist om kjærlighet.

Medmenneskelighet.

Varme og empati.

Hovedpersonen i Kvitleik dro ut for å finne folk.

Kanskje var det rett og slett i mangel på noe sted å dra at han endte opp inne i skogen.

Helt alene.

Utfordringen i teksten er kanskje rett og slett å ta inn over oss at slik er det.

Enten det gjelder meg selv eller noen i mitt nærmiljø.

Å alltid først snakke sant.

For fortsatt er ensomhet et skambelagt tema.

Kvitleik gir ingen enkle svar eller løsninger.

Og jeg tenker at utfordringer som ensomhet, tomhetsfølelse og mangel på mening og retning ikke nødvendigvis er symptom på sykdom. Dette er eksistensiell problematikk og sosiale utfordringer og ikke noe som helsevesenet i utgangspunktet skal ordne opp i.

Kanskje har vi for lett for å sykdomsforklare når vi ikke finner andre løsninger.

Hovedpersonen i Kvitleik vet ikke hvor han skal. Han kjører annenhver gang til høyre og til venstre uten en plan og uten et mål.

Han ender opp med å ikke vite hvor han er.

Etter hvert går han seg helt vill og vet ikke hvordan han skal finne veien.

Verken tilbake eller videre framover.

Kanskje trenger vi flere steder å gå.

Når alt stopper opp. Når vi kjenner oss tom, uten glede og ikke finner veien videre.

Kanskje trenger vi flere profesjonelle samtalepartnere, coacher og terapeuter som kan hjelpe oss å sortere, finne retning og mening, og finne gleden tilbake.

Mitt håp for årene framover er at det skulle bli like vanlig å gå til coach eller veileder når livet butter imot, som det er å gå til lege eller psykolog.

Sorg, skam, ensomhet og tomhetsfølelse er helt menneskelige erfaringer og i utgangspunktet ikke noe som trenger behandling, men forståelse og medmenneskelighet.

Dette er en naturlig og nødvendig side ved det å være menneske.

Det er først når vi ikke finner veien ut selv– verken fram eller tilbake – at det begynner å bli virkelig vanskelig og vi trenger å finne folk for å få hjelp.

Refleksjonsspørsmål:

* Når føler du deg alene eller tom?

* Hvor går du da?

* I hvilke sammenhenger er du den samtalepartneren noen andre trenger?

Jon Fosse (2023): Kvitleik, Samlaget, Oslo

Meld deg på nyhetsbrevet mitt i skjema nedenfor og få flere refleksjoner og gode spørsmål rett i innboksen 🤎