Det er ingen som kommer til å redde deg – fra offer til ansvar
- Mariann Jensen
- 19. okt.
- 4 min lesing

– I was disgusted with myself for having complained about things. (E. Hemingway)
Jeg måtte bli godt voksen før jeg sluttet å synes synd på meg selv.
Eller rettere sagt, før jeg forstod at selvmedlidenhet og det å klage egentlig ikke hjelper på noe som helst. Men jeg skal samtidig innrømme at dette fortsatt er vanskelig og en stadig pågående praksis.
(Det viktigste og mest nyttige jeg har lært av de gamle grekerne, er vel rett og slett at det er mulig å forandre seg.)
Når noe går galt, eller jeg opplever noe vanskelig, har min første impuls ofte vært å skylde på andre. Eller i det minste finne en årsak utenfor meg selv.
At noe er urettferdig, var lenge mitt mantra.
Nå har jeg endelig kommet dit at jeg ønsker å ta ansvar selv.
Og ser at det er den eneste måten.
Halve livet har jeg lett etter noe eller noen som kunne hjelpe meg.
Eller kanskje rettere sagt, – redde meg.
For hjelp i form av støtte, gode råd, kunnskap, metoder og praksiser har i stor grad prellet av ganske lenge.
Jeg ville nok at noen skulle fikse livet mitt.
Det tok tid før jeg forstod at det må jeg faktisk gjøre selv.
En psykiater sa en gang til meg at alle må lære seg å leve med sin egen personlighet.
Å håndtere sin egen personlighet.
Lære å håndtere seg selv.
Og da må vi først og fremst våge – og velge – å se oss selv. På godt og vondt.
Bli kjent med seg selv. Se egne reaksjoner og mønstre, egenskaper og kvaliteter.
Og selvfølgelig også de svake sidene.
Og så må vi velge å gjøre noe med det.
Enten det handler om situasjonen vi befinner oss i, livsstilen vår eller det indre livet.
Det handler om å ta ansvar.
For seg selv.
Selv har jeg vært hos ganske mange psykologer, psykiatere, leger og kloke koner opp gjennom livet.
I mange år prøvde jeg religion i ulike former. Den kristne troen hevder jo nettopp at den skal redde oss – eller frelse oss.
Dypest sett handler det kanskje om trygghet.
Og hvor vi søker etter trygghet.
Men jeg har etter hvert skjønt at hvis jeg ikke har det bra, så må jeg selv gjøre noen endringer.
Enten i situasjonen rundt meg, i måten jeg lever på eller i meg selv.
Min metode har i korte trekk vært:
1. Få et avklart forhold til begreper som lykke, mening og det å leve et godt liv.
– Hvordan vil jeg leve?
– Hvem vil jeg være?
– Hvilke verdier er viktige for meg?
2. Lage en plan og sette en retning.
– Hva trenger jeg å gjøre?
– Hva kan jeg forandre?
Det jeg har sett både hos meg selv og hos andre, er at det jeg kaller for mulighetsrommet ofte er for smalt.
Vi ser som oftest begrensningene først.
Begrensninger i situasjonen. Og kanskje aller mest i oss selv.
Men det finnes alltid minst tre mulige løsninger på enhver utfordring.
Som regel mange flere.
Kanskje er det så enkelt som Hemingway sier det – at vi trenger å slutte å klage?
Kanskje trenger vi en holdningsendring fra: – Hvorfor skjer dette meg? Det er urettferdig.
Til å ta ansvar og heller spørre åpent: – Hva gjør jeg nå? Hvordan kan jeg løse dette, håndtere dette? Hvilke muligheter har jeg?
Kanskje det du mest av alt trenger er noen som hjelper deg å åpne mulighetsrommet?
Og jeg sier ikke at klagen ikke har en funksjon. Vi trenger nok alle å bli sett, hørt og forstått. Og da er det nødvendig å sette ord på situasjonen du befinner deg i.
Klagen kan nok også hjelpe deg til å sortere i hva det er som egentlig er problemet eller utfordringen.
Så lenge klagen ikke bare blir et forsvar og en forklaring som legger skylden og ansvaret over på noen andre.
For ansvaret er alltid ditt. Uansett.
Det du kanskje trenger mest er en utvei. En løsning, En ny mulighet.
Men det er du som må ta den.
Du som må iverksette og gjennomføre.
Alt handler om å øve opp evnen til å håndtere utfordringer.
Konflikter, skuffelser, misforståelser og sorg.
Sterke følelser, tankekjør, kaosfølelse og overveldelse.
Og da er det det indre som er viktigst.
For hvis du ikke klarer å håndtere egen angst, sinne, smerte, motløshet og ikke minst skammen som ofte utløser et skred av vanskelige følelser,
– så håndterer du sannsynligvis situasjonen også veldig dårlig.
Kontroll og trygghet starter alltid med å jobbe med seg selv.
Boken A Moveable Feast handler om en periode i Hemingways liv da han levde i Paris som ung forfatter. Hemingway var ikke alltid etablert og anerkjent. Han startet som journalist, skrev noveller og etter hvert romaner. Det handler om å følge en drøm, selv om han i denne perioden av livet ikke så lett fikk solgt fortellingene sine.
Boken handler om motgang, fattigdom og sult, men også om å tvile på seg selv. Om motløshet og å lete etter løsninger og nye muligheter.
Hemingway holdt fast ved sin drøm.
Heldigvis for alle oss andre.
Refleksjonsspørsmål:
* Hvor ligger dine største utfordringer?
* Når har du en tendens til å skylde på noe eller noen?
* Hva hindrer deg i å følge din drøm og etablere den livsstilen du ønsker?
Ernest Hemingway (1960): A Moveable Feast
Meld deg på nyhetsbrevet mitt i skjema nedenfor og få flere refleksjoner og gode spørsmål rett i innboksen 🤎



