– I gave up my project of romance and now decades have passed (Amy Key)
Det har gått to tiår siden jeg bestemte meg for å leve alene.
Til alle som har sagt at man bare må slutte å lete etter drømmemannen, så vil han plutselig dukke opp helt av seg selv: – Dere tar feil!
Det er ingenting som går av seg selv. I alle fall ikke kjærligheten, lykken og det gode liv.
De første årene var det å leve alene et bevisst valg. Jeg valgte meg selv.
For det å bli seg selv, være seg selv, leve som seg selv
– er ganske krevende hvis man aldri har gjort det.
Jeg skjønte at jeg trengte tid og energi for å gjennomføre noen egne prosjekt.
Realisere egne drømmer.
Nå kan jeg være usikker på om det bare er meg, eller om det handler om at jeg er kvinne,
– at det ble så vanskelig for meg å bli den jeg ER.
Halve livet brukte jeg vekselvis på kamp og flukt. Føle at jeg ikke passet inn. Var som de andre.
Da jeg endelig ble skilt nesten 40 år gammel, forstod jeg at det er nå jeg må gjøre det.
Ta ansvar for mitt eget liv. Ta egne valg uavhengig av hva ‘alle de andre’ mener at jeg bør gjøre.
En periode alene ville eliminere mange forstyrrelser og gjøre alt enklere.
Så jeg gjorde det. Bestemte meg for å leve alene sammen med mine to barn og realisere flest mulig drømmer med de ressursene jeg hadde. For det krever tid og energi å være mor til to barn også.
Jeg har ofte blitt spurt om jeg ikke skal finne meg en mann.
Om jeg ikke savner en mann i livet mitt. Sannheten er at mesteparten av tiden gjør jeg ikke det.
Likevel innrømmer jeg at jeg har noen ‘kvarter’ der jeg lar lengselen stige til overflaten.
Noen ganger pakker jeg den ut og føler på den.
Men etter noen uker med dating blir jeg kraftig kurert.
Eller det vil si, egentlig realitetsorientert
og jeg tar igjen inn over meg at dette ikke er det jeg vil.
I løpet av våren på Risvær leste jeg boken 'Arrangements in Blue' av Amy Key, vandret på øya og hørte albumet 'Blue' av Joni Mitchell. Det er vel den lengste perioden i løpet av disse 20 årene at jeg har tillatt meg å kjenne på lengselen etter noe eller noen.
Det var vel setningen om at ‘now decades have passed’ som traff meg, og fikk meg til våge meg inn i lengselen igjen og stille meg selv spørsmålene på nytt.
Men det er klart at spørsmålene får andre svar 20 år etter.
For 20 år siden hadde jeg god tid.
For 20 år siden kunne jeg tenke på dette senere.
For 20 år siden kunne jeg håpe at Han ville dukke opp.
Kjenner at nå er det tid for å slippe tak i det håpet.
For sannheten er at i svake øyeblikk lengter jeg etter en kjæreste.
Etter å være forelsket, etter en sjelevenn.
Etter å være kjent og bli forstått. Etter å bli sett og hørt.
Etter å ha et vitne til livet mitt.
Jeg lengter etter å bli holdt rundt.
Jeg lengter etter å danse.
Jeg lengter etter varme.
Mest av alt lengter jeg etter kyss.
Men her som med alt annet. Jeg velger å prioritere.
For jeg har sett at forelskelse veldig fort går over.
Jeg har sett at det som jeg oppfattet som forståelse, som oftest er ‘dikt og forbannet løgn’.
Et skuespill for øyeblikket. En ‘hook’.
Varmen blir til selvopptatt jag.
Nærheten blir til iskald ensomhet.
Interessen forsvinner.
Og jeg er grådig på tiden min.
Jeg kan ikke kaste dagene bort på unødvendig drama.
Refleksjonsspørsmål:
* Når kan du kjenne deg ensom?
* Hva lengter du etter?
* Hvilke drama bruker du mye av energien din på?
Amy Key (2023): Arrangements in Blue: Notes on Loving and Living Alone
Tich Nhat Hanh (1990): This Appointment with Life – Sutra on Knowing the Better Way to Live Alone