Om sult

– There are so many sorts of hunger. Memory is hunger. (Ernest Hemingway)

I fjor dro jeg tilbake til Paris. Jeg hadde vært der en høst for ca 35 år siden og det var underlig å komme tilbake. Det sies jo at Paris er en by som setter spor, og det gjorde den helt klart for meg.

Det var jo også derfor jeg bestemte meg for å ta med boken A Moveable Feast av Hemingway. Tekstene handler om tiden da Hemingway bodde i Paris som ung forfatter.

Nå var ikke jeg forfatter da jeg var i Paris, men jeg var på samme alder som han, bare i en helt annen tid.

Og det er noe med det å huske 35 år tilbake i tid.

– Hva er forandret? Vil jeg i det hele tatt kjenne noe igjen?

I flere av fortellingene i A Moveable Feast skriver Hemingway om sult.

Han var ung forfatter og fikk ikke solgt novellene sine. Han hadde lite penger og var sulten.

Men Hemingway skriver om flere typer sult.

Han skriver om hvordan sulten etter mat gjorde det kunstneriske blikket klarere, mer fokusert.

Og hvordan kunsten ble vakrere.

En kveld er han ute og går sammen med Hadley som han er gift med. De vandrer, samtaler og mens de går over en bro kjenner han at han er sulten.

De spiser et nydelig måltid på Michaud’s, en dyr og spennende restaurant, men da de går derfra kjenner Hemingway at følelsen som han gjenkjente som sult fortsatt var der.

Paret går hjem og elsker. Men etterpå er følelsen der fortsatt.

Han ligger lenge våken i månelyset, men finner ikke ut av hva følelsen egentlig handler om.

Dette skriver Hemingway om 35 år etter og jeg lurer på om han faktisk reflekterte over denne følelsen av sult eller tomhet den gang da han lå våken den natten.

Eller om det bare var 35 år senere at han kunne se at dette dreide seg om noe annet enn fysisk sult.

Hemingway skriver hver morgen på kafe.

Han skriver om at han skriver. Han sitter på kafe, drikker kaffe og skriver.

Noen ganger en hel fortelling i løpet av en formiddag. Noen ganger bare ett avsnitt eller en setning. Målet er å skrive én sann setning hver dag. Det er nok.

Og så skriver han om måltidet etterpå; gjerne østers og vin.

Gode samtaler med forfattere og kunstnere.

Da er han lykkelig.

Kanskje er A Moveable Feast en refleksjon over lykke og tomhet.

Og også en erkjennelse av at tomhetsfølelsen har fulgt ham hele livet.

Da jeg ble klar over at Hemingway skriver om en tid som ligger 35 år tilbake, fikk det meg til å tenke på dette med minne og hukommelse.

For hva husker egentlig jeg fra min tid i Paris.

Og hvorfor husker jeg akkurat det?

Jeg var også sulten i Paris, men det var ikke sult som preget tiden min der.

Verken da eller nå når jeg tenker tilbake.

Gertrude Stein i A Moveable Feast vil bare høre ‘the gay part’, dvs de lystige og morsomme sidene av livet. Hun vil ikke høre om ‘the reality’ som Hemingway kaller det. Alvoret, krigen, liv og død, – det vonde og vanskelige.

Og kanskje handler alt om balanse.

Å akseptere at livet er både–og.

At tomhet og lykke vil pendle på samme måte som sult og metthet.

Og at vi trenger det. Sånn må det være.

Fordi det er sulten og tomheten som setter oss i bevegelse.

Det fører til at vi begynner å lete etter noe som kan fylle tomheten, dempe sulten.

Og erkjennelsen av at sulten og tom vil vi bli igjen uansett hva vi prøver å fylle den med.

Enten vi som Hemingway velger østers og hvitvin eller potetgull og sjokolade. Eller forsåvidt fest og moro eller familie og nære dype relasjoner.

Enten vi tror at løsningen eller svaret på sulten er mer jobb, trening, shopping, reising eller i det hele tatt mer, mer, mer.

Sulten blir vi igjen. Uansett.

Betyr det da ingenting hva vi velger å fylle sulten med. Det vi bruker tiden på.

Siden vi uansett vil bli sultne eller tomme igjen etter en stund.

Kanskje er forskjellen at konsekvensene, resultatet og minnene ikke blir de samme.

For minnene som du husker tilbake på om 10, 20 eller 35 år er et resultat av de valgene du tar i dag.

Det handler om mening.

– They say that the seeds of what we will do are in all of us. (E. Hemingway)

Og det er lettere å se hva dette frøet er når man ser tilbake.

Så nå er kanskje spørsmålet; – Når jeg om 10–15 år ser tilbake på akkurat denne perioden i livet mitt, hva ser jeg da?

Og hva ønsker jeg å se?

Ernest Hemingway (1960): A Moveable Feast

Meld deg på nyhetsbrevet mitt i skjema nedenfor og få flere refleksjoner og gode spørsmål rett i innboksen 🤎