Om avmakt

– Han likte verken frisyren eller klærne mine, eller min mangel på føyelighet (Olga Tokarczuk)

Det er i ferd med å gå opp for meg at jeg er kvinne.

Jeg er vokst opp i en tid da alt var mulig. Fra husmoridealet på 50– og 60–tallet, – til kvinnesak og 80–årenes muligheter for utdanning, jobb, barnetrygd og barnehage.

Likestillingen var i boks. Og kvinnesak var ikke lenger nødvendig.

Jeg vokste opp med opplevelsen av at jeg kunne gjøre alt jeg ville og at det at jeg tilfeldigvis var kvinne ikke hadde noe å si for mine livsvalg.

Alle årene som har gått siden jeg var russ i –86, og livserfaringene jeg har gjort meg underveis, har fått meg til å langsomt og gradvis forstå at jeg ikke er mann.

Eller som menn.

Jeg er i ferd med å innse at verden ser på meg med et bestemt blikk.

Med et sett forventninger som jeg aldri har klart å leve opp til.

Jeg er en av de kvinnene som ikke er føyelige nok.

Jeg har blitt fortalt at jeg er vanskelig. Har for mange meninger.

Tar for stor plass. Tenker for mye.

Leser definitivt for mye (og kanskje vasker og baker jeg ikke nok).

Jeg smiler for lite (det har jeg ofte fått høre.)

Og jeg er ikke fin nok på håret og i klærne.

Dette har jeg blitt fortalt hele livet.

Jeg bare trodde at det virkelig handlet om meg. 

Men jeg har ikke møtt så mange menn som har for mange meninger, tar for stor plass, tenker for mye eller smiler for lite.

Det er først de siste årene, kanskje etter at jeg begynte å jobbe som prest,

– at det for alvor har begynt å gå opp for meg.

At dette handler om at jeg er kvinne.

Jeg har akkurat lest boken ‘Før plogen din over de dødes knokler’ av Olga Tokarczuk.

Boken handler om en godt voksen dame, med noen helseplager, som lever alene i en avsidesliggende bygd i Polen.

Boken starter med at en av naboene hennes, Store Fot, blir funnet død.

Kvalt av et kjøttbein i halsen.

Etter hvert skjer det flere dødsfall og alle begynner å mistenke at det ikke handler om ulykker.

En litt klassisk krimhistorie, tenker jeg. Kjedelig.

For jeg leser normalt ikke krim. Gidder ikke det.

Men siden Olga Tokarczuk vant nobelprisen i litteratur i 2018, tenker jeg at her må det jo være noe mer.

Dessuten hadde jeg lest nobelpristalen hennes på forhånd, med overskriften ‘The Tender Narrator’, der hun snakker om verdien av å fortelle historier. En nydelig tale.

Forventningene mine var derfor i utgangspunktet ganske høye og skuffelsen ble desto større.

Men jeg fortsetter å lese. Selv om jeg kjenner en til dels stor motstand.

Motstand mot selve historien som handler om flere mystiske dødsfall.

Men også motstand mot hovedkarakteren, – ja, kanskje mest mot henne.

Eller rettere sagt motstand mot forfatterens fremstilling av hovedkarakteren Janina.

Janina er tidligere engelsklærer som interesserer seg for astrologi og horoskoper.

Hun forklarer og forstår verden, både mennesker, personlighetstrekk og hendelser, ut fra planetenes stilling og bevegelse.

Dette selv om hun av yrke er broingeniør. Det blir nærmest nevnt i en bisetning, og da mest for å forklare nytten av talentet for tall og algebra, i forbindelse med å regne ut horoskoper.

Hun interesserer seg også for navn. Liker ikke sitt eget og lager nye, egne ‘navn’ på de fleste menneskene hun har rundt seg. Som naboen ‘Duglaus’.

Og den andre naboen ‘Store Fot’ som er den første som blir funnet død.

Janina fremstilles som litt latterlig. Litt spesiell, annerledes og rar.

Kanskje også litt naiv eller barnslig.

Hun er ‘bare en gammel dame’, som Lensmannen beskriver henne til jaktkompisene.

Janina er også veldig glad i dyr.

Hun er vegetarianer og naturlig nok sterkt imot jakting på dyr.

Hun melder inn ulovlig jakt til myndighetene, men får aldri svar.

Siden både lensmann, betjent og prest er medlemmer av jaktlaget.

Janina skriver mange brev og gir ikke opp.

Hun møter opp hos lensmannen og forlanger svar.

Men hun blir gjennomgående møtt med en litt nedlatende holdning.

Og jeg kjenner at jeg også blir litt nedlatende overfor Janina.

Jeg blir irritert.

Spesielt fordi hun alltid og overalt driver på og maser om planetene og fødselsdatoer, som om de skal forklare alt. Det oppleves påtrengende og ganske dumt.

For hvem tror vel så mye på astrologi? Og skjønner hun ikke selv hvordan hun framstår?

Skjønner hun ikke at det bare gjør det vanskeligere å ta henne alvorlig. Og at det gjør det lettere for både jaktlaget, naboer og andre å feie henne av.

Kanskje trigger dette også mitt eget ønske, som ‘halvgammel’ og lite føyelig dame, om å bli tatt på alvor. Bli hørt.

For jeg kjenner at jeg tar meg i å ønske at Janina spilte på lag med ‘guttene’, snakket deres språk og ble respektert. Selv om jeg også skjønner at da måtte hun gi slipp på sine egne dypeste verdier om dyrevern.

Og det er det ikke verdt. Prisen blir for høy.

Janinas prosjekt er å stoppe drap på dyr.

Hun blir ikke hørt. Men latterliggjort, avfeid som useriøs og ufarlig.

De ler av henne.

Og Janina veksler mellom å være i avmakt og å bli sint.

Gjennom hele boken prøver hun å rettferdiggjøre sinnet. Sinnet er berusende og gir henne kraft. Hun føler seg sterk når hun er sint.

Etter at jeg har latt boken ligge noen dager, begynner andre tanker å forme seg.

Kvinnesaken kommer mer og mer i bakgrunnen, og jeg kjenner at her er det noe mer.

Noe enda dypere.

For en del av min irritasjon handler ikke om hvordan Janina blir behandlet fordi hun er kvinne. Det handler om hele hennes prosjekt.

Eller rettere sagt fokus og drivkraften for prosjektet.

For Janina drives av sinne.

Jeg kan veldig godt kjenne igjen både avmakten og sinnet i et samfunn der både dyr, natur og mennesker lider til fordel for et evig jag etter mer penger, makt eller moro.

Men å la seg drive av sinne fører sjelden til noe godt.

Vi snakker ofte om rettferdig harme, slik Janina forsøker å rettferdiggjøre sitt, men handlingene som springer ut av en slik harme er ikke alltid gode.

Kanskje handler det om å leve i kamp.

Her lever Janina i kamp mot både jaktlaget, myndighetene og de kulturelle verdiene.

Og jeg tenker at kanskje skulle hun heller funnet noe å kjempe for.

Jeg ser jo for min egen del hvor lett avmakt og sinne kan føre meg inn i kamper som jeg jo er dømt til å tape. På samme måte som Janina.

Avmakt er en krevende følelse. Den ligger tett opp mot skammen som driver oss til handling.

Avmakten krever at vi gjør noe.

Spørsmålet blir vel egentlig hva.

Jeg kjenner at jeg støtter Janina i kampen hennes. For dyrene og for egen verdighet.

Men avmakten og sinnet driver henne i feil retning.

Det viktigste jeg tar med meg fra boken blir en påminnelse om å stoppe opp og se nærmere på egne kamper. Vurdere hvilke muligheter jeg har og kanskje snu meg en annen vei.

Noen ganger er det beste å gi slipp og gå videre.

Refleksjonsspørsmål:

* Hvilken kamp står du i akkurat nå?

* Hva er din drivkraft i denne kampen?

* Har du vurdert hvilke andre alternativer du har? Hva skjer om du snur deg en annen vei?

Litteratur:

Olga Tokarczuk (2009): Før plogen din over de dødes knokler, Gyldendal.

Meld deg på nyhetsbrevet mitt i skjema nedenfor og få flere refleksjoner og gode spørsmål rett i innboksen 🤎