Hvorfor jeg går

– Langsomt går det opp for meg, du er lykkelig fordi du går (Tomas Espedal)

Det begynner å bli mange år siden jeg leste boken Gå – eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv av Tomas Espedal. Jeg husker godt at det var tittelen som traff meg og som gjorde at jeg kjøpte boken. Den gang da gikk jeg ofte i bokhandel og antikvariat bare for å se om noe det var noe som fanget oppmerksomheten. Og det var det med denne.

Jeg syntes tanken om å leve ‘vilt og poetisk’ hørtes fantastisk ut – og gjør det fortsatt.

Faktisk har det blitt en av mine visjoner for de neste 10–20 årene av livet mitt.

Det var ikke før jeg leste The Dharma Bums av Jack Kerouac på Risvær i 2023 at jeg skjønte hvor Espedal hadde hentet uttrykket fra. Hele The Dharma Bums har en vill, fri og poetisk stemning. Får du ikke lyst til å gå fjelltur etter å ha lest den, så får du det aldri.

Jeg begynte for alvor å gå året etter L. døde. I løpet av samtalene våre de årene hun var syk, skjønte jeg at jeg var nødt til å gjøre noe selv for å få det bedre.

Det er først nå – når jeg har begynt å skrive om skam og verdighet – at jeg kan se tilbake og få litt klarhet i hvorfor jeg egentlig begynte å gå.

Det handler om angst. Og om skam.

Jeg pleide å si at jeg gikk for å ‘ta byen i besittelse igjen’.

Skam og angst er jo følelser som får oss til å trekke oss unna. Vi vil skjule oss.

Kanskje skjønte jeg intuitivt at jeg måtte begynne å gjøre meg synlig igjen.

Min strategi ble å gå.

Så jeg gikk gatelangs. Fram og tilbake til byen.

Jeg gikk alle gatene i sentrum, innom alle butikkene, begge kjøpesentrene.

Og jeg begynte å gå på kafé – alene.

Tidligere hadde det vært nesten umulig. Jeg hadde én venninne som forstod hvordan jeg hadde det. Hun møtte meg alltid utenfor kaféen, og så gikk vi inn sammen.

Helt ordløst forstod hun at jeg ikke klarte det alene.

Jeg trodde at jeg gikk for å ta byen i besittelse.

Men det jeg egentlig tok i besittelse var meg selv. Min egen angst. Min egen skam.

Etter noen år glemte jeg hvor vanskelig det hadde vært i begynnelsen.

Det er rart hvordan tid og nye vaner kan forandre alt.

I dag går jeg av helt andre grunner.

Fortsatt handler det om å håndtere stress og i løpet av mine år som vandrer har jeg kjent hvor stor effekt det har – både på kroppen og sinnet.

Jeg går ikke for å trene. Jeg går for å regulere nervesystemet.

Langsomme vandringer er utrolig effektive for å regulere stress.

For å øve meg i å sette ned tempoet og være mer til stede, begynte jeg å ta bilder. Eller rettere sagt – jeg begynte å se. Se og se etter. Stoppe opp. Se en gang til. Og så fotografere.

Jeg går derfor stort sett alene. Da kan jeg gå så sakte jeg vil, ta så mange bilder jeg vil – være helt og fullt til stede.

De siste årene har jeg begynt å høre på musikk mens jeg går. Ofte legendariske album fra 70–tallet: Joni Mitchell, David Bowie, Leonard Cohen, Tom Waits og Patti Smith.

Noen ganger hører podcast eller lydbøker. Andre ganger snakker jeg med venner og familie.

Og når jeg i tillegg bor på steder med vill natur, himmel og hav rett utenfor døren – så er det jo veldig lett å bare ta på seg skoene og gå.

Vi mennesker er skapt for å gå. Å være i naturen er balsam for sjelen.

Refleksjonsspørsmål

* Hva er ditt forhold til det å gå?

* Hva gjør du når du kjenner på stress eller tankekjør?

* Hvilke vaner eller praksiser har du for å ivareta din psykiske helse?

Tomas Espedal (2007): Gå – eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv, Gyldendal

Jack Kerouac (1958): The Dharma Bums