Om ubehag og kritikk

– Hva er det verste som kan skje?

For tiden leser jeg boken Over Norm – Du klarer mer enn du tror av John Hammersmark.

Hammersmark har bakgrunn fra Forsvarets Spesialkommando og er kjent fra TV–serien Kompani Lauritzen. I boken henter han eksempler fra serien og viser hvordan deltakerne lærer å stå i ubehag og overvinne frykt for å prestere bedre.

Jeg synes det er både spennende og interessant å lese om mestring og selvledelse sett fra en annen vinkel enn den terapeutiske. Hammersmark gir oss spesialsoldatenes tankesett og verktøy – og hvordan vi kan bruke disse i vår hverdag.

Bokens hovedbudskap handler nettopp om ubehag; hvordan vi reagerer på det og hva vi kan gjøre for å lære oss å stå i ubehaget og ta kontroll over det.

De siste 10 årene har jeg bevisst utfordret flere former for ubehag i mitt eget liv.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan angsten tidlig tok over og lenge styrte store deler av livet mitt. Den største frykten var å snakke i store forsamlinger.

Dette har jeg heldigvis fått jobbet grundig med; som mindfulness–instruktør, traumeterapeut, foredragsholder og ikke minst som prest.

Jeg har blitt mye modigere enn jeg trodde var mulig.

Likevel utfordret boken meg til å ta en ny runde med meg selv og stille spørsmålet – Hva nå?

– Hva slags ubehag er det jeg trenger å utfordre nå?

Og svaret kom relativt raskt.

Tilbakemeldinger og kritikk

I boken reflekterer Hammersmark over temaet tilbakemeldinger og konstruktiv kritikk

– hvorfor vi trenger det og hvorfor det er så vanskelig å ta imot.

Mange av oss, kanskje de fleste, er ikke spesielt gode på å ta imot kritikk.

Fordi det er ubehagelig.

Ett poeng i boken er at vi har en tendens til å oppfatte personlighet som en gitt størrelse.

Vi sier gjerne: ‘Sånn er jeg bare’ og tenker at personlighet ikke er noe vi kan gjøre noe med.

Men både ifølge Hammersmark – og flere av de store filosofene – er dette noe vi både kan og bør jobbe med.

Personlighet og karakter er noe som utvikles.

Og dette er de bevisst på i Forsvaret.

Problemet er bare at vi ikke kan gjøre noe med det vi ikke ser og vi har alle blinde flekker.

Derfor bør vi ønske tilbakemeldinger og kritikk velkommen – og ta dem på alvor.

Også de tilsynelatende urimelige, diffuse eller dårlig formulerte tilbakemeldingene bør vi ikke avfeie for fort, ifølge Hammersmark.

Vi bør jobbe med å motstå impulsen til å gå i forsvar og heller prøve å finne fram til kjernebudskapet i det som blir sagt. Vær nysgjerrig på det som ligger under eller bak.

Spør: – Hvorfor tok de opp? Hva var det som gjorde at de reagerte på dette?

Intensjon, prestasjon og resultat

Når det gjelder evalueringer, viser Hammersmark at det er viktig å skille mellom intensjon, prestasjon og resultat. Det er prestasjon og resultat som bør evalueres og gis tilbakemelding på – ikke intensjonen. Den bør helst være tydelig avklart på forhånd.

Dette traff meg og gjorde meg oppmerksom på at det er nettopp her utfordringen ligger for meg. Jeg ser at intensjonen ikke alltid er avklart, definert eller kommunisert, – men kan ligge implisitt som en taus forventning.

Og da er det lett at misforståelser og konflikter oppstår.

Hvorfor blir det egentlig sånn?

Bruker vi for lite tid på å snakke sammen, avklare forventninger, sette tydelige mål og rett og slett planlegge? I en tid der effektivitet og høyt tempo er målet for det meste, regnes kanskje planlegging som bortkastet tid?

Eller handler det om at vi regner med at vår forståelse og perspektiv er så opplagt og selvfølgelig for alle, at vi tror at kommunikasjon av intensjon og mål er unødvendig?

Selv ser jeg at årsaken også kan være at intensjonen ikke er bevisst.

Dette har jo også Simon Sinek gjort oss oppmerksomme på i boken Start with WHY.

Reflekterer vi for lite over at vi alle er forskjellige og at vi alle har hvert vårt hvorfor som vi både bør bli bevisste selv og bli flinkere til å kommunisere til hverandre.

For diffuse og utydelige tilbakemeldinger er ubehagelige.

Fordelen er at nettopp her ligger det samtidig et stort potensial å jobbe med.

Sarkasme, personangrep og ekskludering er eksempler på dette.

Og jeg kjenner at det er på tide at jeg begynner å jobbe med hvordan jeg tar imot og håndtere slike situasjoner.

Uten å flykte, gå i forsvar eller til motangrep.

Uten å bortforklare eller skylde på andre.

Men øve meg på å stå i ubehaget.

Be om ryddig dialog. Forsøke å pakke ut og sortere.

Finne ut hva dette egentlig handler om.

Komme til kjernen i kritikken.

Hva er det verste som kan skje?

John Hammersmark bruker kjente teknikker fra kognitiv terapi når han anbefaler oss å stille spørsmålet – Hva er det verste som kan skje?

Vi dør ikke av å ha det ubehagelig.

Men det er viktig å bli bevisst hvilke følelser som er de mest utfordrende og ubehagelige for akkurat deg. Er det fysisk eller psykisk smerte, sorg eller tristhet, savn, lengsel, ensomhet eller skam?

Og så starte der.

Refleksjonsspørsmål

* Hva slags ubehag synes du det er vanskeligst å stå i?

* Hva er din umiddelbare reaksjon du når du får kritikk?

* Er du villig til å åpne opp for at dette er noe du kan og bør begynne å jobbe med?

Litteratur:

John Hammersmark (2024): Over Norm – Du klarer mer enn du tror, Gyldendal

Simon Sinek (2011): Start With WHY, Penguin Books Ltd

Meld deg på nyhetsbrevet mitt for flere refleksjoner og gode spørsmål rett i innboksen 🤎