Finn ditt livsprosjekt

De siste månedene har jeg fått muligheten til å være fengselsprest og samtalene med innsatte har vært både fine og krevende på samme tid.

Det er sterke historier jeg har fått høre og jeg har kommet i kontakt med følelser som jeg kjente mye på første halvdelen av livet mitt.

Jeg opplever gjenkjennelse i møte med flere av dem jeg har snakket med.

Det er ikke en gjenkjennelse som handler om kriminalitet, rus, vold eller overgrep, men om følelsen av maktesløshet, tomhet, meningsløshet;

– og om mangelen på selvtillit, selvrespekt og håp for framtiden.

Dette er følelser jeg kjenner igjen.

Og det er ikke så rart. Mange av dem jeg snakker med som prest eller terapeut har veldig tøffe historier som strekker seg helt tilbake til barndommen. De forteller om barndom og oppvekst preget av verbal vold, roping og skriking, fysisk vold, overgrep og krenkelser av mange ulike slag.

En barndom og oppvekst preget av frykt.

Å vokse opp med et nervesystem som mer eller mindre er konstant aktivert i en fight/flight–tilstand fører til et liv på vakt. All energi brukes til å skanne omgivelsene for fare.

Kroppen oppleves som om den er i livsfare hele tiden, og for noen er denne faren helt reell.

For å overleve utvikles ulike former for livsmønster, overlevelsesstrategier, vaner og uvaner eller ulike former for avhengighet.

Vi tilpasser oss miljøet vi vokser opp i, etablerer mønster som ligner dem våre foreldre og øvrig familie har. Vi tilpasser oss det som er ‘normalt’ for oss.

Samtidig innebærer dette ofte at egne følelser som sinne, sorg, smerte og skam må undertrykkes. Mange undertrykker også positive følelser som glede og entusiasme, og opplever at det bare er rom for foreldrenes følelser.

Et liv på vakt kan føre til at vi mister kontakten med de sunne delene i oss selv. Noen forteller at de ikke kan huske sist de kjente på en genuin glede– eller lykkefølelse.

Når livet handler om kamp eller flukt, får heller ikke egne interesser utvikle seg på en sunn måte. Uten kontakt med seg selv, egen glede, interesse og vilje, kan livet oppleves tomt og meningsløst. Vi står igjen uten retning.

Og når vi mangler retning, går vi enten i ring, blir stående i stampe eller rett og slett gir opp.

For noen år siden leste jeg boken ‘Man’s Search for Meaning’ av Viktor Frankl som var professor i psykiatri ved universitetet i Wien. Han satt tre år i konsentrasjonsleir under andre verdenskrig.

Det han opplevde og så hos andre mennesker fikk han til å bli interessert i hvorfor vi reagerer så forskjellig. Han så at noen mennesker greide å bevare sin menneskelighet, medfølelse og omsorg, for seg selv og andre, selv under de verste forhold.

Mens andre ble egoistiske, aggressive og voldelige.

Mange mistet håpet og tok sitt eget liv.

- Hva var det som gjorde at noen greide å bevare håpet og troen på framtiden mens andre ikke gjorde det?

I konsentrasjonsleir fant Viktor Frankl ut at den som har noe å leve for lever lengst!

De menneskene som hadde noe å se fram til, enten det var gjensyn med nær familie eller venner eller det å gjenskape noe som var mistet.

– De som hadde drømmer, om et eller annet, var de som greide seg best.

Ifølge Frankl kan ens eget liv aldri bli et mål i seg selv.

Det å være menneske betyr å være rettet mot noe eller noen utenfor seg selv;

– mot en livsoppgave eller livsprosjekt, mot mennesker (eller Gud) eller mot en visjon om å gjøre verden til et bedre sted å leve for flere enn seg selv.

Dette forstår de fleste av oss først når vi møter en eller annen form for livskrise.

Frankl mente at det er når det skjer noes som gjør at vi blir tvunget til å stoppe opp,

f eks på grunn av sykdom, ulykke, dødsfall, samlivsbrudd, å miste jobben eller havne i fengsel;

– det er da det er HÅP.

Viktor Frankl fant gjennom sin forskning tre veier til mening:

1. Gjennom å skape noe, gjennom kreativt arbeid eller å ha et oppdrag eller en oppgave i livet.

2. Gjennom å oppleve noe, erfare noe eller noen; dvs å oppleve det gode, det vakre og det sanne. Å oppleve et annet menneske – og elske det.

3. Gjennom den holdningen vi inntar når vi møter uunngåelig lidelse. Det er når vi ikke lenger kan forandre omstendighetene at vi utfordres til å forandre oss selv.

Den siste frihet er den friheten som ingen kan ta fra deg uansett hva du opplever eller har opplevd. Det er friheten til å velge holdning til den situasjonen du er i. Uansett hvordan den situasjonen er.

Vi har friheten til å forandre oss.

Frihet til å velge å vokse forbi og ut over våre omstendigheter.

Vi er i stand til å forandre verden til det bedre.

Og vi er i stand til å forandre oss selv til det bedre hvis det er nødvendig.

Det handler ikke bare om å overleve.

Det handler om å overleve med verdighet.

Mange synes det er vanskelig å finne eller skape seg et livsprosjekt.

Og det kan være en lang prosess.

Jeg tror at vi først må ut av fight/flight–modus, dvs få kontroll på stressresponsen i kroppen. Deretter må vi få kontakt med og integrere følelser som har blitt undertrykket gjennom å spore dem tilbake til opprinnelsen. Jobbe med overlevelsesstrategiene og så få kontakt med egne behov for selv å sørge for å dekke dem på en god måte.

Gjennom dette arbeidet vil langsomt egne verdier, interesser og gleder komme opp til overflaten, vi kan begynne å integrere dem, bygge en ny og sunn personlighet og et godt liv.

Starten på et livsprosjekt og en retning kan være å nettopp bestemme seg for å ta tak i og påbegynne dette arbeidet.

Refleksjonsspørsmål

* Hvilke følelser er de vanskeligste for deg?

* Hva er dine mest brukte overlevelsesstrategier? Dvs hva gjør du for å unngå følelser?

* Har du en interesse eller hobby som du har hatt siden du var barn?

Viktor Frankl (1946): Man’s Search for Meaning

Ta kontakt hvis du trenger hjelp til å finne ditt livsprosjekt.